Det er ofte langt fra ideal til virkelighet.
Så også i pedagogisk litteratur og i kurs for lærere. Disse består ofte av tips og triks som ligner lange smørbrødlister. Vær så god, velg selv etter smak. Litteraturen er ofte uten rangering og vurdering. Et tilfeldig eksempel fra ”Hvordan fremme sosial og emosjonell kompetanse hos barn” (Webster-Stratton): Først argumentasjon for hvorfor det er så viktig å involvere foreldrene, så ei smørbrødliste. Start før skolen starter og forklar dine tanker om disiplin leksepolitikk og matvaner, send oppmuntrende brev med hjem og ta oppmuntrende telefoner, skriv presise ukeplaner, ta en matpakkelunsj med foreldrene, lag en plan for involvering, dra på hjemmebesøk og start om nødvendig med opplæring av foreldrene, lær deg god kommunikasjonsteknikk med alt fra blikk kontakt til klart og tydelig språk… osv.
Dette var altså smørbrødlista for kontakt med foreldrene. Resten av tiden du har til overs av din arbeidstid skal du da sikkert bruke på å forberede timene, vurdere elevene og holde kontakt med dem, oppdatere deg faglig, lære nye dataprogrammer, diskutere skolens veivalg og finne opp kruttet som motiverer elevene til arbeid.
Det er derfor godt å lese spørsmålet til Lars Göran Börjesson sitert i boka ”Den femte grunnleggende ferdighet” s 195: ”Man har jo den tiden man har i skolen, og da kan vi jo undres over hva som skal strykes fra skolehverdagen for å arbeide med portefolio”.
Nettopp det: Hva skal strykes?
Det er synd at dette oppløftende spørsmålet kommer i slutten av boken og at svaret er noe så simpelt som at han prater mindre og elevene hjelper hverandre. Jeg skulle ønske at boken hadde handlet litt mer om nettopp hva skal man velge? Hvilken vei fungerer ved innføring av digital portefolio? Slik det er nå virker boken og alt annet jeg har støtt på i arbeidet med portefølje, som et enormt forsvar for undervisningsformen. Straks man i boken nevner et problem, hostes det opp en forklaring (nærmest ad hoc) på hva man kan gjøre for å løse problemet eller man går i den ytterste forsvarsposisjon og propaganderer hvorfor portefolio er så bra (underforstått: Da må vi bare bruke det). Ingen vurdering eller vekting. Aldri et spørsmål om det kan være for stor bøyg i en travel skolehverdag. Skal kanskje foreldrekontakten strykes til fordel for portefolio – i hvert fall i en periode på to til tre år mens vi lærer oss arbeidsformen?
Kanskje dette forum kan brukes til å vurdere nettopp det. Hva koster det ekstra å arbeide (og innarbeide) digital portefølje tilnærmet idealet i boken (det de kaller Porteføljemetodikkens helhetlige system), hva får man igjen og er dette noe som gir pedagogisk vinst i praksis i alle klassetrinn? (Bokens forfattere skriver at de i hovedsak tenker på høyere utdanning når de skriver boken (s. 61). Og hva får man igjen i form av kunnskap som vi ifølge K06 skal smitte elevene med (den typen som vises på PISA undersøkelser og andre måleinstrumenter).
Jeg lager her en liten liste over hva jeg føler er kostbart ved arbeid med portefolio. Valutaen her er tid, kontroll (unngå kaos og ustrukturerte elever) og læring. Jeg deler det opp i små sekvenser, slik at eventuelle svar blir sortert tematisk på bloggen. Temaene som berøres er: Datamaskin bruk, Programmer, film og animasjon, Prosessorientert oppgavetype, Samarbeid og åpenhet, Loggskriving og Metalæring.
Datamaskin bruk – og økonomiske ressurser
I den ressurs situasjonen vi har ved norske ungdomsskoler er det ikke til å komme fra at bruk av datamaskiner stjeler utrolig mye tid i klasserommet. Vi har siden 2004 hatt en datamaskintetthet på to elever pr maskin på klasserommene, Linux plattform i nettverk med Open office og lokale mapper som elevene styrer selv og selvsagt internett oppkobling. Vi har apple maskiner til redigering av film og lyd og alle lærerne har gått kurs og kan alt grunnleggende om bruk av datamaskiner. Vi har også drevet vår egen nyhetsbaserte læringsplattform på nett som vi kaller Wazup. Vi har med andre ord satset stort offensivt og villig på data ved skolen.
Men når nettverk, internett programmer eller datamaskiner skjærer seg og læreren må inn med ad hoc opplegg, dreper vi mye av motivasjonen til elevene, og resultatet blir mer mas enn god tone. Dette har dessverre skjedd alt for ofte. Resultat: Negativt for læringsmiljø og læring. Ofte dårlig utnyttelse av tid. Problemet hadde selvsagt vært løst hvis ressurssituasjonen var slik at skolen hadde klart å opprettholde en stabil, velfungerende datamaskinpark i nettverk – men vi prater ikke her om den ideelle verden. Det er da det blir provoserende å se teorier fra forskere i ITU monitor som spekulerer i hvorfor det er så stor motstand mot innføring av data blant lærerne i norsk skole.
Kanskje vi skulle kutte ut svømmebassenget slik at vi har økonomi god nok til å drive dataparken skikkelig?
Det tar tid å lære nye programmer, og ofte er programmene laget av andre hensyn enn pedagogiske. Læreren bør derfor ikke bare lære seg programmet, men han bør også finne ut om det passer til bruk i skolen, og om de kan brukes på såpass gamle og svake maskiner som vi i skolen ofte blir utsatt for.
Eksempler:
Forrige sommer planla jeg undervisningen i matematikk for 6 og 7 klasse på skolen rundt ”regnemesteren” på matematikk.org. Jeg motiverte, modellerte og instruerte foran hele klassen med min datamaskin og slapp elevene løs på skolens datamaskiner. Der fungerte selvsagt ikke animasjonene, og når belastningen ble stor mistet elevene arbeidet de hadde gjort. Resultat: Demotiverende tidssløsing. Skolens maskiner var ikke gode nok.
Jeg har også stor sans for programmer som bridges, Google scetchUp, og lignende som grunnlag for gode undervisningsopplegg, og jeg elsker film og animasjoner. Problemet er bare at den tiden det tar å lage gode opplegg rundt slike programmer går på bekostning av fritiden. Det nytter ikke å slenge gode programmer i ansiktet på elevene og håpe at de lærer av det. Vi må ha tenkt over alt fra mål, modellering og innføring til avslutning, vurdering, etterarbeid og lagring i den digitale portefølje. I stor grad samme problem som vi har når vi skal lage gode uteskoleopplegg, eller spennende forsøk i naturfagen. Kanskje det er der det må kuttes i innføring av portefølje. Eller skal vi kanskje være litt slurvete med om fagplanene etterleves. Kanskje vi skal kutte svartedauden til fordel for animasjonsfilmen om en vikingelandsby.
For at elevene skal ha maksimalt utbytte av portefølje legges det opp til en prosessorientert oppgavetype lik den man i flere år har brukt i norsk skriftlig. Her skal altså elevene igjennom strukturerte prosesser som hjelper dem igjennom følgende faser: Førskriving, utkast, revidering, selve tekstskrivingen og evalueringen. Kanskje skal evalueringen resultere i at eleven får levere inn et andre (eller tredje) forbedrede utkast. Skjema og tips og triks er utviklet for alle disse fasene, og mange mener at disse skjemaene skal inn i porteføljen og være en del av grunnlaget for vurdering av besvarelsen, prosessen og produktet. Det hele skal gjerne diskuteres både med elever og foreldre.
Min erfaring er at dette lar seg gjøre i forbindelse med forsøk i naturfag, og selvsagt i forbindelse med de store tekstoppgavene i norsk, men at det ikke er tid til mer enn fire til fem slike innleveringer pr år hvis fagplanene skal dekkes. Man får ikke både bredde og dybde. Dette kan altså gjennomføres strukturert med bruk av skjema, mulighet for innlevering nr to og skriftlig tilbakemeldinger på begge en gang i blant, for å støtte elevenes utvikling innen tekstskriving, men det er alt for tids og arbeidskrevende til at det kan gjennomføres ofte.
Jeg har ikke klart å få en god prosess ut av å la elevene vurdere hverandre i prosessen. De flinke kan lære noe av hverandre, men de svake har alt for stor motstand mot skolearbeid til at en slik ekstrabelastning medfører noe godt. Jeg opplever arbeidsformen som svært tidkrevende.
For å unngå at den digitale porteføljen ikke bare blir en ”bærer av papir” som den opprinnelige meningen med ordet er, skal arbeidet gjøres i et åpent miljø preget av samarbeidsoppgaver der alle ser alt og elevene reflekterer over sine og andres bidrag. Læring gjennom samarbeid med ikt som verktøy. Dette er basert på kunnskap om hvilke miljø vi lærer best i, som utvilsomt er riktig tenkt og erfart. Men prosessen fram dit for hvert av disse tre punktene er tidkrevende og arbeidsom.
Samarbeidsoppgaver er ikke noe nytt. Jeg har lang erfaring med dette. Jeg ser ikke at innføring avdigital portefølje skal medføre en bedring i arbeidsmiljøet i slike elevgrupper. Også her må det gåes noen runder med gruppene for å få dem til å fungere. Dette er tidkrevende, men slik jeg ser det vel verd innsatsen. Kanskje burde samarbeidslæring løftes opp til å være den sjette grunnleggende ferdighet i grunnskolen?
Transparente læringsmiljøer tror jeg passer best på høgskolenivå. På vår ungdomsskole vet jeg ikke av noen lærere som har klart å gjennomføre dette systematisk med suksess.
Elevene skal lære seg å forstå hvordan de selv lærer best. På nytt støttes prosessen av et utvalg gode og dårlige skjemaer som læreren kan dele ut. Som støtte i denne prosessen skal elevene skrive logg over hva de har gjort og tenkt.
Mitt problem under innføring av denne prosessen har vært modelleringen. Hva skal elevene legge vekt på? Læringsstrategier eller tanker? Førkunnskap og oppfølging av planer, diskusjoner og uenighet i eventuelle grupper? Hva de har lært i løpet av dagen? Hvor mye tid skal settes av til loggskrivingen, og hvordan reagerer man når elevene føler at vi ødelegger muligheten til å arbeide ved å kreve at det settes av tid til loggskriving og refleksjon over læringsstrategi og prosess. Jeg har i de fleste klasser (i samarbeid med elevene) kommet til at dette ikke er hensiktsmessig for undervisningen.
Vinsten ved digital portofolie
Er helt fantastisk i teorien. Dette er noe akademikeren i meg har falt fullstendig for. Men det har i praksis vist seg at det er vanskelig (i hvert fall for meg) å gi elevene forståelse for hvorfor de skal vurdere sine egne læringsmetoder, skrive et nytt utkast etter at de har levert første gang og fylle ut skjemaer før under og etter et gjennomført arbeid. Problemene ved innføring av disse metodene overskygger gevinsten. Så for meg og mine elevgrupper (6-10 klasse i grunnsksolen) har det kostet mer enn det har smakt.
Kanskje kan dette skyldes at enten jeg eller kollegiet ikke har den fulle forståelse for målene ved arbeidsmetoden eller hvordan dette skal fungere, eller kanskje vi ikke er samstemte nok. Kanskje elevene ikke har gått de nødvendige skrittene for å utvikle en forståelse for at det er nødvendig å trene strukturert på arbeidsprosessene, eller kanskje mine elever rett og slett er for unge og umodne til å lykkes med den typen refleksjon som kreves? Eller kanskje jeg er for dårlig til å holde orden og struktur til at dette kal lykkes og min undervisning blir himmelsk? Kanskje er vi en kenguru skole, og ikke en systematisk nyskapende skole selv om vi ønsker å være det siste (jamfør s. 142 i den femte grunnleggende ferdighet).
Jeg vet ikke. Men tross det negative: Vi har ikke noe valg. Det å lære ved å kun lese fra læreboka gjør jeg minst mulig av.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar